Så er dere blitt alene i huset når dagen går mot kveld. Bekken har sin egen akevittcocktail som står ferdig mikset i kjøleskapet til dere. Og av isbiter finnes det rikelig. Bekken har også sin egen akevitt som er produsert av Atlungstad brenneri med gårdens egen karve som en tydelig smak. Kikker du ut av vinduene i vekstsesongen, ser du karveåkeren gro med sine frøskjermer.
Så er det bare å synke ned i sofaen, tenne lysene på bordet, nippe til glasset og lytte til stillheten. Maten er enten bestilt ferdig tilberedt på forhånd eller levert som råvarer med oppskrift på forhånd. Livet denne helgen handler om tiden er bare deres.
Så er det tid for å tenke høyt om hva dere skal gjøre i helgen. Bekken er som skapt for ikke å gjøre noen ting. Det er fint å sitte stille, la øynene gli ut av vinduet mot himmelen over Mjøsa, mot lysets skiftninger, over åkeren utenfor eller hagen mot syd. Har du sett heggen blomstre? Eller humleplantene som kravler oppover trestammene?
Har du lagt merke til fuglelivet i bekken bortenfor? Eller regnskurene som stopper midt i Mjøsa? Maleren Peder Balke kom fra Toten på andre siden, men bildene hans forbindes gjerne med de dramatiske og gråskimrende landskapene nordpå. Men har du sett uværet komme over bygdene her, skjønner du at lyset i bildene, det hadde han med seg hjemmefra.
Husk også at Harriet Backers bilde «Altergang i Stange kirke» ble malt noen kilometer herfra. Middelalderkirken er et besøk verd i seg selv. Det er en fin tur til fots, men raskere med sykkel. Kommer du inn i kirken, vil du straks kjenne igjen interiøret fra hennes lerret. Setter du deg på kirketrappen, ser du det bølgende landskapet som sagadiktiningen skildrer.
Det fine med Bekken er ikke bare roen og tidløsheten, men også variasjonen. Gjennom dagen kan du sette deg på benker i sol eller i skyggen. Du kan lese eller skrive. Du kan studere det mesterlige restaureringsarbeidet på vinduer og panel, se hvordan fargepaletten endrer seg med dagslyset og fra rom til rom. I andre etasje finnes det eldgamle vegger med spor risset inn etter dem som har bodd her før deg. Eller rett og slett ta en kaffekopp på trappa og slå etter myggen.
I andre etasje står det et skrivebord ved vinduet. Det skal du prøve! For ikke noe er som å sette seg ned der ved vinduet og la tankene reise sine egne veier. Og kanskje skal du skrive ned ordene de rister av seg på veien.
Livet i Bekken handler egentlig om frihet. Frihet til ikke å gjøre noe som helst, frihet til å sette seg på en sykkel å trå avgårde på de mange grusveiene som finnes her omkring. Lokalt kaller vi dem for gutuer. Rik blomstring i grøftekantene er det som kjennetegner dem sommerstid. Men å bruke beina på Ottestadstien som går rett forbi husveggene her, er også en mulighet. Da går du gjennom det frodige jordbrukslandskapet, kilometer etter kilometer.
Timene glir av sted på Bekken. Den nordiske sommeren blir aldri mørk og med vinduet oppe kan du stå opp med fuglene og synge med dem. Det uinnredete rommet i andre etasje kjennes like mye ute som inne. Men dynene er tykke og madrassene myke, så du lider ingen nød om det ellers kan virke litt kjølig i rommet. Og ingen steder sover du bedre enn nettopp her inne.
Fint er det også å trekke seg tidlig tilbake på det store rommet i andre etasje i høstkvelden, la levende lys fylle vinduspostene mens ilden danser utover gulvet fra ovnsgluggen. Du behøver ingen telefon, ikke noe brett eller pc. Du kan bare sitte der alene eller sammen noen og la praten gå.
Om alt og ingenting.
