Autentisk og unik
Et innblikk i oppussingen av Bekken
En januardag i 2019
Begge husene du ser her på tunet er nesten 300 år gamle. Eldre bilder viser at det opprinnelig også sto en låve her, samt et lite stabbur litt nord for tunet. En eiendomstakst i 1829 nevner også et kvernhus i Fjetrebekken, men heller ikke dette ser vi spor av i dag.
Rehabiliteringen av Bekken startet en januardag i 2019. Det var en ganske kald og klar vinterdag, en slik dag hvor du spør deg selv om hus som dette noen gang kan bli beboelige. Selv om målet var å gjøre minst mulig, har begge bygningene gjennomgått store bygningsmessige reparasjoner. Det synes kanskje ikke, men det er også hensikten. Gamle hus må få lov til å være gamle.
Forberedelser
Arbeidet ble forberedt i god tid og foregikk i etapper. Alle vinduene ble for eksempel restaurert som et eget prosjekt med sitt gamle, ruglete (munnblåste) glass før vi begynte med selve bygningen.
Men aller først startet vi med en tilstandsrapport som beskrev husene fra kjeller til loft og alle rom fra gulv til tak. Rapporten inneholdt forslag til nødvendige utbedringer som deretter ble lå til grunn for kostnadsberegningene.
Vi gjorde også fargeundersøkelser i de enkelte rom. En slik kartlegging skjer ved at en skraper frem malingen lag for lag på alle paneler, listverk, gulver og tak. Siden Bekken hadde stått ubebodd så lenge, var det ikke snakk om mer enn ett til tre malingslag.
Du kan selv se originale overflater på det rosa rommet i andre etasje eller i trappegangen.
Takket være fargeundersøkelsene kunne vi også gjenskape den blå fargen i stuerommet nede eller den svakt lilla fargen i yttergangen, som egentlig er en grunningsfarge. Alle rommene innvendige, samt vinduer og utvendig belistning er fargesatt med linoljemaling.
Ubebodd og urørt
Våningshuset hadde stått tomt i mer enn 50 år og hadde egentlig ikke gjennomgått bygningsmessige forandringer siden tidlig etterkrigstid. Det fantes ikke bad her og elektrisiteten var koblet fra, men fremdeles er sporene etter det det første elektriske anlegget synlige. Ute i svalgangen har vi bevart aluminiumtrukne kabler (Kuhlo-kabler) som fører til den gamle strømmåleren.
Vannpumpen på kjøkkenet var opprinnelig knyttet til en brønn på tunet og var den eneste formen for innlagt vann huset hadde hatt, men heller ikke den virket lenger.
Standard som dette var ikke uvanlig over bygdene på 1950- og 1960-tallet, men i løpet av 1970 –tallet ble hus som Bekken enten bygd kraftig om eller forlatt som bolig. Det var dette som skjedde med Bekken og det er nok årsaken til at så mye av det originale uttrykket fremdeles er bevart her.
Om tiden sto stille i huset ble takene likevel ettersett og reparert. Og med tett tak kan et hus som dette klare seg godt i mange år.
Tradisjonshåndverk
Vi brukte tradisjonshåndverkere. Å reparere et gammelt hus forutsetter at du forstår hvordan det er konstruert og at du behersker de håndverksteknikkene bygningen opprinnelig ble reist med.
Rehabiliteringen skjedde derfor etter antikvariske retningslinjer. Hovedprinsippet da er å ikke skifte ut mer materialer enn nødvendig, altså reparere fremfor rive ut eller å bytte, samt bruke materialer i tilsvarende kvalitet som bygningen opprinnelig ble reist med.
Det er en lang tradisjon for gjenbruk av byggematerialer i Norge. Studerer du ytterkledningen på våningshuset, vil du se at vi har vært tro mot dette prinsippet. Gamle panelbord er reparert og gjenbrukt. Nytt panel er høvlet opp i flere bredder der det gamle var for dårlig til og kunne monteres på nytt.
Og bli en solid tradisjonshåndverker krever lang erfaring, mye kunnskap, spesialutdannelse og godt med verktøy. Som navnet sier, en tradisjonshåndverker står i en (ofte) ubrutt håndverkstradisjon og fortsetter gjerne der forgjengerne slapp. Mye av kunnskapen er praktisk og sitter i hode og hender.
I likhet med håndverkerne selv, kommer det meste av materialene vi har benyttet her i Bekken fra nærområdet.
Svalgangsbygning
Vi kaller våningshuset en svalgangsbygning. Nå du åpner inngangsdøren er yttergangen med trapp opp til andre etasje det første du kommer inn i. Denne gangen er uisolert og kalles gjerne for svalgang eller bare «sval». Hvorfor det er slik?
Da folk på 1600-tallet begynte å bygge hus i to etasjer ble trappen en nødvendighet. Men vi hadde ingen tradisjon for å bygge hus med trapp, derfor havnet trappen til å begynne med ute i svalen, som enten kunne være åpen eller som her på Bekken, lukket. Ofte startet det med åpen sval som senere ble panelt inn slik at huset fremsto som mer moderne utvendig. Ut fra blant annet dette kriteriet daterer vi våningshuset til første halvdel av 1700-tallet.
Et karakteristisk trekk ved svalgangsbygninger er også at alle rom har inngang fra svalen, slik du også ser her.
Dørene
Inngangspartiene i Bekken er det første du møter som gjest. I bryggerhuset er døren i dag umalt og du kan tydelig se at døren er reparert. Dørbladet er en ett-speils fyllingsdør fra 1700-tallet, men plasseringen i bryggerhuset tyder på at den opprinnelig stammer fra et annet hus. I hovedhuset er det imidlertid spandert dobbelte dører med fint profilerte speil. Om disse har fulgt Bekken siden huset ble reist, vet vi ikke, men alderen tilsier at det kan være tilfelle.
Kikker du nøye etter innendørs vil du også her oppdage at dørbladene er av ulike typer. Den eldste typen finner du for eksempel fra yttergangen til kjøkken og stue nede i første etasje. Dette er fyllingsdører med to speil fra sent 1700-tall eller tidlig 1800-tall. Oppe finner du husets yngste dør, en fyllingsdør med fire speil og original vrider og fargesetting. Den vender inn til det store rommet fra gangen i andre etasje og har sveitserstilens karakteristiske uttrykk og fargesetting. Rundt 150 år skiller den eldste og yngste døren i Bekken og forteller om et hus i stadig endring.
Kjøkken og kammers
Inn til venstre i første etasje finner du kjøkkenet. Da vi startet arbeidene, var dette separate to rom uten dør mellom, kjøkken mot nord og kammers mot sør. Over Hedemarken var dette tidligere en ganske vanlig rominndeling. Men skilleveggen mellom dem var en tynn lettvegg og av nyere dato. Da vi rev veggen fant vi spor av en eldre skillevegg i tømmerveggen.
Men hvorfor måtte vi rive? Fordi østveggen, altså gavlveggen hvor du i dag finner kjøkkenbenken, hadde store råteskader i tømmeret. For å kunne skifte eller spunse (felle inn nytt trevirke der tømmerstokken har råteskade) måtte vi demontere panelet både ute og inne, deretter jekke huset mens tømmerarbeidet pågikk. På det uinnredete rommet i andre etasje kan du fremdeles se hvordan reparasjonene er utført.
I dag er rommene forblitt sammenslått fordi det gir et med funksjonelt kjøkken og gjennomlys i et ellers lavloftet rom. Fargesettingen her er inspirert av en grønnfarge vi fant på panelet da vi undersøkte den. Til gang og bad gjenbrukte vi gamle dørblad, slik tradisjonen har vært i huset.
Bad
Bekken var uten bad. Hvordan skulle vi løse det når huset i utgangspunktet var så definert? På Hedemarken er det tradisjon for å bygge på i gavlen, det vi herover kaller å henge på en «skut». Ofte skjedde det i forbindelse med spiskammers og kjøkkeninngang, men vi plasserte badet der i stedet, samt en utgang til hagen. Slik fikk vi med et enkelt lite tilbygg et funksjonelt bad. Den faste innredningen i både kjøkken og bad er for øvrig produsert av en lokal møbelsnekker her i Stange, akkurat som sengegavlene på det store rommet i 2. etasje.
Ovner
Da Bekken var nytt hadde huset en grue i kjøkkenet hvor all mat ble tilberedt. Den var av samme type som den i bryggerhuset. Men her inne i hovedhuset ble den etter hvert erstattet med en jernkomfyr før hele natursteinspipa ble revet på 1950-tallet og erstattet med den teglsteinspipa du ser her i dag. Dagens jernkomfyr her inne er helt ny.
I de andre rommene var det jernovner. Ikke nødvendigvis i alle, siden jernovner var kostbare i innkjøp. Ovnene du ser her i dag er kommet til i årenes løp. I de store rommene oppe og nede tilhører de 1800-tallet og er fra den gangen da norske jernverk og støperier produserte jernovner i stort omfang. I første etasje kommer den fra Ulefos Jernværk (Telemark), i andre etasje fra xxxxxx
I bryggerhuset finner du ikke bare en grue, men også en bakerovn. Da vi startet rehabiliteringen var den i ferd med å rase sammen. Steinene inne i kammeret var utbredt og hele ovnen gissen. Til gårdens størrelse å være er den stor og kan romme inntil 16 brød i slengen. Størrelsen kan enten skyldes grove dimensjoner på byggematerialene eller at baksten skulle dekke større behov enn egen husholdning. I taket ser du sot. Det var slik det så ut i et byggerhus før i verden.
Tips: Fyrer du i ovnene når skumringen faller på mot kveldingen, kan du se hvordan flammene danser utover gulvet fra ovnsgluggen mens varmen brer seg. Eller at du legger noen pinner i grua og ser gnistene danse seg vei oppover mot pipa.
Atlungstad gårdsteglverk
Tette tak er avgjørende for at et trehus skal oppnå en slik alder som husene i Bekken. I dag ser du en tradisjonell enkeltkrummet taktegl på takene her, men opprinnelig?
På Hedemarken står det mellom flistak eller taktegl av samme type som du ser i dag. Utfra gårdenes størrelse og økonomi er det naturlig å tenke seg at det var flistak på alle hus. Men, på Atlungstad der brenneriet ligger nå lå det på 1700- og 1800-tallet et lite teglverk. Det kan betyr at i alle fall våningshuset også i Bekken har hatt taktegl helt fra starten av.
Dagens taktegl er svensk og kommer fra Vittinge tegelbruk i Bergslagen.
Grunnmurer
Grunnmurene på begge husene er tørrmurte. Det vil si at det er brukt åkerstein som er murt uten mørtel. Det krever både godt håndlag, et trenet blikk og lang erfaring om steinmuren skal holde seg stabil.
Men med årene kan selv den beste mur få setningsskader og rase ut. Det hadde også skjedd med partier av murene både på våningshuset og bryggerhuset i Bekken. Der dette var tilfelle demonterte vi murverket og la det opp på nytt. I senere tid er grunnmurene også spekket på våningshuset, det var slik folk gjorde fordi huset skulle ta seg bedre ut.
